Jeg har Erik til å holde i hånden. Dermed er jeg sterkere enn naturkreftene. Uredd. Supersterk! Trygg i meg selv. Finner ny trygghet i det hjemmet som rives ned. Kampen for eget hjem og kampen mot byggesaksavdelingen er tapt. Vi ble avvæpnet før vi fikk reagere.
Forstår sånn kan det ikke være. Reglene må endres. Jeg tar den kampen!
Tenker at der det er ingen kamp, der er det ingen styrke heller.

Jeg kiker ut vinduet. Jeg vil bare være dronning i mitt eget hjem. Kaste blikket mot alle de andre husene. Er de trygge? Blir de også filleristet? Må deres gamle hus bygges på nytt? Jeg åpner vinduet og roper: – Ligg dere lavt i terrenget! Hysj! Ikke la byggesaksavdelingen vite om at dere finnes!

Byggesaksavdelingen gjorde oss til slave i vårt eget hus. Påla oss urimelige krav. Og vi lyer. Gjør som de sier. River ned hjemmet vårt. Setter oss i stor gjeld.
Et fritt folkeslag hadde aldri funnet seg i dette. Jeg vil ikke det skal foregå i stillhet. For så forbasket ufri er ikke jeg som person.
Denne borgerfiendtlige inngripen i privatlivet. » Vi kan ta opp en stein her og kaste i hvilken som helst retning og huset den treffer vil være ulovlig», sa det hyggelige «bygningspolitiet» når de sto i hagen min. De har ansatt mange flere for å » ta folk!» . Ta folk som bor i gamle hus.

Så lenge jeg har et hjem er de nødt til å slippe meg inn når jeg kommer med mine mange handleposer.
Hjemmet er mitt eget lille land, min by, mitt samfunn. Her er jeg dronning. Jeg fyller pottene med blomster. En rose er knekt. Den må i et lite eggeglass.
Kattene gnikker seg oppetter beina mine. Bak dem står hunden og logrer. Jeg stryker på dem alle. Det er i hjemmet kjærligheten vokser, sprer seg utover. Jeg elsker meg selv, dermed kan jeg elske alt annet rundt meg. Jeg er min beste venn, hvor enn jeg går. Og jeg er alltid med meg. Jeg er lykkelig.
Min lykke henger ikke i husets vegger eller på pengenes makt.
Den er bundet til mine kjæres ve og vel!